Åndelig kvalitet i liv og virke. Av Sverre Kornmo

Åndelig kvalitet i liv og virke. Av Sverre Kornmo

Sverre Kornmo født 21. august 1898 i Solum, død 24. august 1982. Han var en av Pinsebevegelsens mest markante veileder, bibellærer og forstander(Pastor). Her er han avbildet sammen med sin kone Gunhild.

Åndelig kvalitet i liv og virke! Tale av Sverre Kornmo

Åndelig kvalitet i liv og virke .

Jeg ville helst unndratt meg for å tale her i kveld. Men de kjære brødrene som har med konferansen og gjøre ville endelig at jeg skulle tale i kveld. Så får jeg da forsøke. Jeg er vel en i blant de eldste nå, som reiser omkring, som vi hørte. Og det er vel kanskje ikke så lang tid jeg heller får lov å ha det på den måten. 

Etter disse dramatiske veldige møtene vi har hatt nå, så har dette temaet her grepet meg. Åndelig kvalitet i liv og virke. Jeg glemmer ikke for mangfoldige år siden, da var jeg nyfrelst. Mye over seksti år siden. Da hørte jeg en predikant som prekte. Og det han sa, blant annet, har jeg aldri glemt, og jeg har bevart det hele mitt liv. Han sa følgende: Alt det, sa han, som er fra Gud, holder i det lange løp. Det var visdoms ord. Alt som er av Gud holder i det lange løp. Det var verdifullt.

Tiden er knapp nå. Vi går rett på sak. Herre Jesus herliggjør ditt navn, og herliggjør ditt ord. Amen. 1. Kor. 12 og vi leser i fra vers 28. Og to vers fra Kongeboken. 1. Kor 12,28. Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger. Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Har vel alle nådegaver til å helbrede? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem? Men streb etter de største nådegaver. Og jeg vil vise dere en ennu bedre vei. 


1. Kongebok 19,15-16. Da sa Herren til ham: nemlig Elias. Gå tilbake igjen og ta veien til ørkenen ved Damaskus og gå inn i byen å salv Hasael til konge over Syria. Og Jehu, Nimsis sønn, skal du salve til konge over Israel, og Elisa Safats sønn, fra Abel-Mehola, skal du salve til profet i ditt sted.

Elias var trett, motløs og utslitt. Og han måtte ha forandring. Og det måtte bli en ny profet. Gud satte i menigheten, alle disse ting. De kunne ikke velges inn. De måtte fostres inn. Og kalles inn i oppgaven. Først kalles, og så fostres naturligvis. Det er vidunderlig å tenke på.

Vi driver mer og mer med å velge. Og jeg tror vi er på et farlig område, med alt det valget vi holder på med. I tidligere tider, i pinsevekkelsens begynnelse, da opplevde vi gang på gang at det fremstod personligheter i menighetene, som var opplagt i sentrum av Guds vilje, og som man ikke kunne komme forbi. 

Og jeg må få lov å si her nå tror jeg, at autoritetene blir mer og mer borte. Og det er sørgelig. Og det er vel det at jeg er gammel selv, men jeg savner veldig, alle disse gamle kjære brødrene, som for lengst har gått i fra oss. Jeg gjør det. Alle sammen var originaler. Alle sammen hadde Gud rustet og dannet på sin originale måte, og som vi elsket å høre, både hva de sa, og hva de skrev. Vi skal nå bruke de få minuttene jeg har til rådighet. Det her skulle selvfølgelig vært en lang preken i dette fantastiske temaet her.

Det er mulig å få menneskets valg, men det er ikke sikkert Gud velger det. Han fostrer. Det finnes flere særmerker på de menn som Gud utruster. Og når det ble sagt her i dag at vi skulle mer og mer kanskje, glemme fortiden. Men jeg skal bare fortelle dere i kveld, at den kan vi ikke glemme, i det hele tatt. De to viktigste ting i enhver forsamling, er de to embetene, profeten og læreren. Hvis de to tjenestene blir borte av forsamlingene våre, så ser det meget trist ut. 

Så sier du: Hvem er de? Vi hørte her nå, Gud satte i menigheten først apostler. Hvem var det? De var autoriteter. Vi og den Hellige Ånd har besluttet, sa de. Og det var autoritet. Han sa ikke det: Den Hellige Ånd har besluttet, men vi og den Hellige Ånd har besluttet. Det vil si at det var åndelige og Guddommelige autoriteter, som var satt inn i det Guddommelige sammenheng. Nå vel!

Så har vi for det andre, hørte vi, profeter. Hvem er det for en kar? Joda, det er det forunderlige med profeten, det er de radikale, det er de umiddelbare, det er de som kom frem med friske åndepust, nyheter fra himmelen, velsignelser, saligheter, åpenbaringer, og siste hilsen i fra den Guddommelige verden, kommer de som frisk åndepust i fra Gud. Vist gjør de det! Og de som mister profeten og profetånden i menigheten, de har et slitsomt maskineri. Man skal forsøke å få til en hel del da vet du. Erstatte tomheten, men det går ikke. 

Men så er det en side her og. Og det er at, alle sammen elsker profeten, men han læreren, han er ikke noe morsom. Men han er jeg glad i. Vet du hvorfor? Jo! Hva er han for noe? Han er den konservative. Han er den som tar vare på fortiden. Og fører fortiden inn i nåtiden. Og får lov å ha gårsdagen mine venner, er like viktig som morgendagen. Hørte dere det? Gårsdagen er like virkelig som morgendagen. Og har vi ikke gårsdagen med oss, så mangler vi røtter. Og har vi ikke røtter, så faller treet over ende. Vi må ha røtter. 

Hva er røttene? Røttene er for øvrig Guds levende ord. Og dernest er det en hel del brødre og søstre som har levd i årrekker i sammen med Gud. Og vi må ikke tro at vi er de første som har greie på litegrann. Det finns skarer av autoriteter som har opplevet Gud på nært hold, som har fått lov å motta rikdommer og erfaringer i skrift og tale, som vi bare må være så vennlige å ta med oss, i vår tid, for det gir oss balanse. Og jeg elsker profeten og har litt av den håper jeg. Den profetiske ånd, den som herliggjør, åpenbarer Jesus og skriftene.

Men jeg har kalt vårt tema nå i kveld, som du hørte her nå, åndelig kvalitet i liv og virke. I gamle dager, så var det så mye kvalitet. Da spant man ull vet du, og vevet sin klær, og man var kledt i disse prektige gammeldagse klær som holdt i årrekker. I gamle dager var det bil som het Ford og Chevrolet, som var nesten umulig å slite ut. Fikk ikke slitt dem ut! Men nå er det farver på klær og farver i alt og farver for alle pengene, og det er farvene som teller. Det er farver, det er farver, det er farver, på biler og på klær og på møbler og på alt som er, og så må vi skifte stadig vekk. Det er typisk. Altså, det er ikke kvalitet. Rett og slett ikke. Mine venner, jeg har sagt det i hundrevis av ganger, og jeg sier det enda en gang. Det med ånd, flyter. Alt som har ånd, flyter. Det er alt mulig. Det er salighet, fylde, åndsdåp, salvelse, gråt, jubel, trengsel, rop, skjelving, og det er alt mulig. Alt dette er bare strålende godt, men det har nødt til å ha noe å falle ned på. Det må være en grunn. Og grunnen er lærerens oppgave. Det er ordet, det er undervisningen. Pris skje Gud! 

Og jeg gjentar en generalregel, som alle dere unge aldri må glemme. Ikke fordi jeg sier det, men for det er universalt sant åndelig til alle tider. Vet du hva det er? Guds ånd leder, virker, og arbeider bestandig i overensstemmelse med ordet. Hørte du det? Her finnes det ikke unntagelser i det hele tatt. Hvis det skulle være unntagelse, så våget ikke jeg å ha noe med den Hellige Ånd å gjøre, for da er det farlig. Den Hellige Ånd virker, leder , åpenbarer seg alltid i harmoni med ordet. Så fort som vi er ved siden av ordet, så sier den Hellige Ånd: Takk for meg. Nå får du ta "risken" selv. Jeg er ikke med på det lenger. Her har vi årsaken til all villfarelse i alle århundrer. Akkurat der. Og det hender ikke at ånden er utro i mot ordet, og sier som så: Ja, tenk han er jo ærlig, og hun er jo oppriktig. Han har en eneste ting, han skal herliggjøre Kristus, og herliggjøre ordet. Pris skje Gud. Det skaper trygghet.

Og jeg har sagt venner, og sier det enda en gang til denne store forsamlingen, og det er godt at alle dere unge hører det også. Som vi hørte i dag, Gud virket over hele verden nå. Og vi er glad for andre kirkesamfunn som opplever åndelige velsignelser i form av både åndsdåp og tungetale og åndsutgydelse. Det er bare en stor glede for oss. Men jeg har sagt mange ganger, om ikke alle disse mennesker, grupper, menigheter, og hvem det måtte være. Hvis ikke de har ledere til å føre dem inn i ordet, så vil vi få en hel masse villfarelse. Og det er i full utvikling. 

Jeg fikk høre i samtale i dag en bror som nylig hadde vært i Amerika. Og besøkt flere av disse menigheter. Og han var rett og slett forferdet hvordan det artet seg. Der har vi det. Fullstendig. Jeg har sett så mye villfarelse, og jeg kunne bruke en lang tid på dette her. Så jeg ved Guds nåde har hatt dette stadig vekk foran meg: Kjære Gud, hjelp meg å få leve i helligheten og Gudsfryktens og ordets sannhet. Det har vært min oppriktighet.

Takk og lov. Nå vel. Vi går tilbake til profeten litegrann. Elisa som ble kalt. Han var bondegutt, gikk og pløyde med tolv par okser, står det. Plutselig kom denne Elias og besøkte ham, og kastet en kappe over hans skuldre, som et vitnesbyrd om, at Herren hadde kalt ham. Det er merkelig venner, at de fleste profeter kommer fra hverdagen. Og det er meget sjeldent at de kommer fra universitetet. Uhyre sjeldent. De kommer ut av hverdagen. Denne bondegutten, han ofret okser, han ofret stor gården, han ofret arven, og sa til Elias: Jeg må få lov å gå hjem og si adjø. Ja sa han, bare kom, og gå. Og han gikk. Han slaktet de første oksene av tolv. Det første paret, og de andre gikk og spiste grass så lenge. Og så kokte han kjøttet med seletøyet, og så sa han farvel til jordbruket, og fulgte etter Elias. Alle sammen kjenner beretningen. 

Kjære venner her i kveld. I medgangs dager, og i økonomisk fremgangstid, blir det få profeter. Det blir få profeter, for de rustes ikke i velstandstider. Det gjør de ikke. De rustes bestandig på offerveien. Det kan du være overbevist om. Mange frelste i dag er velsignet av Gud. Det skal vi glede oss over. Både med gaver og talenter på mange vis. Men det er mange av dem, som Gud kaller og utruster, men når profetkallet kommer så mister man kappen i plogfuren. Man klarer ikke prisen. Venner! Det koster å være profet. Det koster. Og jeg må bare beklage venner, at profeten blir mangelvare, fra stund til stund. Åndskraften, utrustningen, avkallet, autoriteten, forsakelsen er for dyr. Og så betaler man ikke prisen. I profetembetet er det noe som heter forsakelsen. Profetembetet har smerte med seg, det har lidelser, det har som vi hørte i formiddag, erkjennelsen, fattigdommen, avhengigheten, hjelpeløsheten, avmakten, og man blir så fattig, og man er stadig utsatt for: Hvordan skal det gå nå? Hvordan skal det gå med dette møte her i kveld? Man bever og bever i angst. Må det lykkes at Jesu-navnet må herliggjøres og Ånden hjelpe til. Om møtet lykkes, så sier vi ikke: Det var en god preken det. Ja, kanskje det? Elias, denne mektige profet, var et menneske under samme vilkår som vi, sier Jakob. Og han bad, og han bad, og han bad igjen. Og hva sa han? Nå, sa han, er det to ting som står på spill Gud. Nå er det to ting. Hele ditt folk er i fare, og hele ditt folk er i en forferdelig situasjon. 

Nå er det to ting du må gjøre Gud. Nå må du stadfeste at du er Gud i Israel. Og så må du stadfeste at jeg er din profet. Hvis ikke så er alt sammen fiasko. Og så bygget han opp alteret vet du. Og så sa han: Nå har jeg gjort det som ditt ord befaler meg, og nå er det deg som skal gjøre resten. Og så falt flammende ild. Pris skje Gud! Og slikket opp alt i hop. Vannet og offeret og trærne og stenene og alt i hop. Slikket det opp

Hør mine venner, et ord her nå. Ild har aldri vært forsiktig. Har du sett det noen gang? At ild er forsiktig? Ild feier ut alt som er brennbart å få tak i. Ikke en ting spares, det er bare pipa igjen på plassen. Ild er aldri forsiktig. Det er heller ikke Guds ild. Den er aldri forsiktig. Den brenner opp alt som er av motsatt natur. Og det som blir igjen, er nettopp vårt tema her i kveld. Åndens hellige og dyrebare kvalitet blir igjen både i liv og i virke. Er dere ikke klar over det? Ja vist. Hør nå litegrann til. Profeten og læreren er aldri i konflikt med hverandre. Det er de ikke. For, hvis begge er av Gud, og begge er benådet med den gave som Gud gir, så er det noe så vidunderlig med det, at både profeten og læreren blir fylt med den hellige glede, at Guds ord får fremgang og får makt. 

Det er det som profeten og læreren må være enige om, og som begge må gi sitt bidrag til, at Guds ord skal ha fremgang og få makt. Derfor skulle jeg ønske venner, at vi som pinsevenner én gang i all verden måtte få lære. Og det har vi ikke lært nå etter sytti år. Det er å forgude og tilbe mennesker. Om vi kunne komme så langt at vi ble ferdig med det? Vi har ødelagt en hel haug med predikanter. Vi har ødelagt en hel del nybegynnere. Og vi har ødelagt en hel del som nylig har fått åndsdåp, med beæring og skal fram og vitne og skal fram å fortelle og skal fram og skal fram og skal fram. Og til slutt så er de så mye framme at de er ferdig med alt sammen. Mine venner! Gud gir ingen ære. 

Tenk at Gud er så sjalu. Hør nå. At den Hellige Ånd ikke engang får lov å herliggjøre seg selv. Så nøye er det. Den Hellige Ånd får ikke lov å herliggjøre seg selv. Han skal bare herliggjøre Jesus. Han skal ta av mitt, sa Jesus, å forkynne dere. Han er stadig vekk mellommann og forvalter av det som hører Jesus til, og over til oss. Og når han er ferdig, så trekker han seg til side, som vår hellige medhjelper. Han skulle herliggjøre Jesus. Derfor blir læreren og profeten et viktig vidunderlig fellesskap, og det blir spenning.

Vi må som personer og i menighetslivet vårt passe på kjære venner, at vi opplever stadig vekk overraskelser. Pris skje Gud! Overraskelser. Så kommer profeten med et nytt pust fra himmelen. Så kommer en søster, en bror med et friskt vitnesbyrd direkte fra Gud. De blir møtt av den Hellige Ånd. Og forløsningens velsignelse flyter over de andre. Overraskelser. Da Maria kom inn i det selskap hun ikke var innbudt til, med salvekrukka, står det, og salvet Jesus. Hun var ikke bedt. Kjærligheten drev henne inn i selskapet. Skulle gjerne salve ham som hun elsket. Hadde hørt rykte om at han snart skulle reise fra dem. Og de andre kritiserte. Men Jesus sa: La henne være i fred. Hun har salvet meg til min jordferd. Og jeg kaller henne for verdenshistoriens mest berømte kvinne. Og det sier Jesus: Over alt i verden og til alle tider for det hun gjorde skal være et vitnesbyrd om henne. Hva gjorde hun? Det hun kunne. Hun holdt ikke på med det hun ikke kunne. For det må vi la være. Vi må holde på med det vi kan, og det Herren har gitt oss nåde til. 

Nå skal dere høre litt etter nå. Vi må desverre erkjenne at det er frelste mennesker som ikke har åndelig teft eller åndelig sans. Unnskyld, men det er kritikk, men det er kjensgjerninger. De har ikke sans for åndelige verdier. De spør ikke etter kvalitet. De spør bare etter noe som glimrer. Noe som tiltaler det menneskelige og det sjelelige hos dem. Her må det være en mellomlinje. som er vanskelig å skille ut, og det synes jeg også er vanskelig å skille ut. Den ene type kristne er den ytre menneskeskapende religiøsitet. Med stor aktivitet på det menneskelige plan. Her er det full fart. 

Den andre gruppe presenterer seg på en helt annen måte. De har det dyp åndelige livs behovet, med radikal hengivelse til Åndens tukt, autoritet, ledelse i forsakelse og selvets død. De gleder seg i formaningens velsignelse. De gleder seg i rettledningens hjelp. De bøyer seg for ordets autoritet. Og griper gjerne til tårer og ydmykelse, og sier Herre hjelp meg, i den erkjennelse som jeg merker. Ser du det? Hør litt til her nå. Her må det bli en splittelse, i selve åndsatmosfæren. Den splittelsen er til stede i hver eneste menighet i hele vårt land. Helt sikkert. For de to grupperingene er til sted i alle forsamlinger. Men det mest triske er, at de Gudfryktige de hellige, de som gir seg hen, de som ikke sparer seg, tar imot både tukt og formaning. De er så snille at de gjemmer seg bort. og sukker i sin indre ånd etter annerledes atmosfære. Mens de andre tar overtaket og fører menighetslivet inn på glattis.

Her trengtes en god utlegning, men jeg har ikke tid til det nå. Her blir det splittelse i selve ånds atmosfæren. Mellom disse grupper er retningen forskjellig i all forkynnelse. Da blir det spørsmål om hva som skal dominere i en menighet. Det er den åndelige autoritet som skal dominere menigheten. Helt sikkert. Og her kommer dualismen inn. Hør en ting som er viktig mine venner. Korint, hadde alle nådegaver. Tenk på det. Det måtte være en vidunderlig menighet som hadde alle nådegavene. Men tenk, der var det fire partier. Jeg holder meg til Paulus, jeg til Kefas, jeg til Apollos, og jeg til Kristus. Midt i en sånn berikende menighet som Korint med alle nådegavene, var det fire partier. som slåss og trettet med hverandre. Hvorfor det? For de forsømte lærerens embete. Derfor måtte Korint få en hel del kapitler med undervisning, både om nådegaver, og tunger og tydning, og de her tingene som 1 Kor. forteller oss, fordi menigheten løp løpsk. Så måtte han si: Dere må ikke bare tale i tunger kan dere skjønne. Det må være bare to, i høyden tre hver gang. De ville bare tale i tunger de vet du, for de var så salig. Det går ikke an sa Paulus, det må være toppen tre, og så må andre prøve det. Hva skal vi prøve det med da? Læren og ordets åpenbaring. Og jeg vil advare som en gammel predikant. Husk på at jeg har sekstifem år med erfaring i menighetsliv, og i disse åndelige ting. Og jeg vil bare si mine kjære venner, at åndelig autoritet er maktpåliggende i alle våre menigheter. Og også jeg, er så radikal, at jeg mener bestemt, hvis ikke musikklederen er grepet av Gud, så er han ubrukelig. Ja men han er dyktig til å spille, sier du. Det er ikke nok det. Det er ikke nok. Vi har haugevis som er flinke til å spille og synge i den forstand. Du kan jo gå ut i verden, der er det massevis som er dyktige.

Enten de er søndagskolelærer eller de er musikkleder eller de er eldste eller de er predikant eller bror eller søster som er i Guds gjerning, så må de være grepet av Gud. Ellers så er vi satt til side, og vi er ingen kanal for den Hellige Ånd. Det er klart, hvis ikke jeg som en predikant er en kanal for Guds ånds åpenbaring til menigheten og forkynnelsen min, da blir jeg satt til side og det er feil med meg. Hvis våre kjære musikkvenner er grepet av Gud, så de synger av hjertet, selv om de er aldri så dårlige til både sang og musikk, så kan Gud bruke det allikevel. For man er grepet av Gud. Og det er barnearbeid og det er hva som helst. Det er jo åndelig alt sammen og det griper inn i åndens verden. Vi må være kanaler for den Hellige Ånds åpenbaring og den hellige profetiske ånd. Å, om det kunne lykkes i større grad? Jeg er ikke blind for det positive vi har. Gud skje lov og takk for alle dere yngre brødre her. Vi gleder oss over dere naturligvis. Jeg er bare så ytterst interessert i å si, nå er vi gamle "gutta" borte øyeblikkelig, og en ny generasjon er kommet inn. Må Gud i sin nåde bevare pinsevekkelsen i det opprinnelige. Kom ikke og fortell meg, at vi skal kaste det som har vært, bakover å si at, nå er det noe nytt nå Kornmo. Ja, det er nettopp det jeg er redd for. Alt det nye. Den gamle vinen var nå best i alle fall.

Nå skal vi ta en tur først, til slutt. Esekiel 47, der skjedde det noe rart. Hvis dere følger med på det alle sammen, som leser bibelen, så har dere jo lest det. Der står det at Guds herlighet vek i fra Israel. Det var sentrum der omkring kjerubene, og det strømmet av Guds herlighet. Men så kom frafallet inn. Så flyttet herligheten seg ned til dørterskelen i tempelet. Og plutselig fikk profeten se det at herligheten flyttet seg fra dørterskelen og ut i dalen. Nå var den vekk i fra tempelet. Nå hadde den flyttet seg ut i dalen. Og derfra igjen opp på høydene, og ble borte. Og hvorfor? Du, sier han til profeten: Gå inn i det kammeret der. Der skal du bane deg vei, der er et hull i veggen. Bryt gjennom det hullet i veggen, så skal du få se noe merkelig. Der satt en flokk av Israels eldste med en kvist og tilbad avgudene. Og profeten blev forferdet.

Etterpå der kommer et kapittel igjen, med en mann med skrivetøy, som gikk omkring i staten og undersøkte alle som sørget over frafallet. De skal du sette merke på. Når ulykken kom. Hør et øyeblikk. Så fikk profeten se noe merkelig. Han fikk se at det rant levende vann ut i fra under dørterskelen fra den østre port. Hør nå. Gud bad profeten gå ut fra den nordre port. Det er den menneskelige porten. Gå ut der fra, og så skal du gå rundt huset til den østre port, for den var stengt. For det var den Guddommelige porten, og den var stengt nå, for frafallets skyld. Og rundt om huset ved den østre porten fikk han stanset opp, og kom ned og så under dørterskelen, der piplet det vann. Og så sa han: Der skal du legge merke til det levende vannet. Og det skal gå ut og du skal vade ut der. Etter som han vadet så gikk han nedover. Og til lenger nedover han kom i bakken, jo høyere ble vannet vet du. Det var han som kom nedover, og når han kom lengre og lengre ned så steg vannet opp, og så ble det mye vann, og så ble det for mye vann, og så måtte han begynne og svømme. Den lille bekken ble til en flod med fruktbarhet og velsignelser på begge sider. Pris skje Gud!

Vet du hva jeg foreslår i kveld? Alle sammen av oss marsjerer ut av den menneskelige porten, og så går rundt huset til inngangen til den østre porten, og begynner å få nye opplevelser. Halleluja! Kanskje det ikke blir så mye til og begynne med. Det går kanskje bare til anklene, og så til knærne. Du skal snart se at det begynner å svømme av en vekkelse som vi ikke har sett maken til. Og vi skal ikke lure på om det er av Gud eller ikke. Jeg skal gi dere en målestokk til slutt, som et betryggende vitnesbyrd. Alt som er av Gud, følger det trygghet med. Er det ikke riktig?

Alt som er av Gud, følger det trygghet med, selv om vi ikke forstår det eller kan fatte det alt sammen. Men det har med seg en trygghetsfølelse, som sir: Her kan jeg kople av, det er av Gud. Men alt som er mer eller mindre mistenkelig, følger det en angst med. En fremmed følelse, noe som ikke stemmer med våre mangfoldige erfaringer, og vi må spørre: Hva er dette? Gud signe oss. Skal vi samle oss i kveld, i den østre porten? Der hvor Gud en gang hadde gått inn med herligheten.

av Sverre Kornmo

(Preken på Predikantkonferanse 22.03.1980. Hentet fra boken Åndelig kvalitet i liv og virke/O.T.Riss Forlag. Boken kan kjøpes på http://trygve4.tripod.com/)

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

21.05 | 09:59

Et vekker rop som rører ved meg, jeg ser ingenting i 2017 ,håper din røst ennu høres.

...
03.05 | 14:33

Ja, så er det ikke annet enn utfyllelse av Paulus undervisning og Jakobs undervisning..Ingen motsetning...

...
22.07 | 05:03

Må Gud velsigne deg og din familie! Godt å høre et slikt vitnesbyrd!

...
20.02 | 00:10

Hei Gjermund!
Gud velsigne deg. Det var et sterkt vitnesbyrd. Du er en velsignelse i denne siste tid, for om ikke Jesus kommer snart forstår jeg ikke noen ting.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE