Sådanne hører Guds rike til

Sådanne hører Guds rike til. Artikkel av Gjermund Kvamme

Gjermund Kvamme Evangelist og Webmaster for disse nettsider

Sådanne hører Guds rike til! Av Gjermund Kvamme

Sådanne hører Guds rike til ! av Gjermund Kvamme

Dette var budskapet fra Jesus, han som er hodet for menigheten. Det var disiplene som var på møte med Jesus, og hørte forkynnelsen av Ordet, da flere foreldere med barn trengte seg frem i første rekke. Dette syntes de ille om. Disse barna forstyrret deres opplevelse av Jesus. Derfor prøvde de å hindre dem i å komme helt frem til Jesus. Men da er det Jesus utbryter i Matt 19, 14: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himlenes rike hører sådanne til.

Som småbarnsfar med kjærlighet til mine barn, og ansvar for å fostre dem, og ha dem med i Menighetens guds tjenste, har det mange ganger vært med sorg jeg har registrert at enkelte ser på barn som stikker seg frem, og har ett litt høyere lydnivå en andre, som en forstyrrende ting i møte. Selvfølgelig skal vi så langt vi formår holde barna i ro, å lære dem respekt for det som skjer i en hellig Gudstjenste. Men det fratar ikke oss som Menighet det ansvar og verne om, ta vare på, og som Jesus gjorde velsigne barna. Ikke først og fremst ved egne barnemøterett, eller ett møte vi kaller for barnevelsignelse, men ved å innkluderee dem i den levende Guds Menighets gjevne virksomhet.

Billedlig talt: Bære dem igjennom barndommen frem til Jesus ved at de får være barn, og behandles som barn, men satt under Gudommelig påvirkning og atmosfhære midt i Menighetens vanlige møter. Her holder det ikke å stue dem bort som annenrangs medlemmer ! Vi må la alle barn kjenne seg høyt elsket, og velkomne i Guds hus: La de små barn komme til meg, hindre dem ikke. For sådanne hører himelens rike til. SÅDANNE ! Jesus sa ikke da de barn som er sånn, og slik. Men i ”sådanne” har vi alle barn. Ikke bare dem som er født bedagelig, og som sitter stille hele tiden, enten det er i hjemmets stue eller i menighetens møter.

I SÅDANNE kan vi, pris skje Gud, regne med alle barn uansett hvor lang tid de bruker på å venne seg til å sitte i ro på møte. Vi har selv aktive barn som er full av fart og krumspring. Eldste Gutten vår har vært den mest aktive av de alle. På det gjevne har han nesten ikke klart å sitte i ro på Møtene, men har vært høyt og lavt, innfor rimeligheens grenser selvfølgelig. Men nå etter flere år med forståelse og aksept som den han er, så opplever vi at han mere og mere vender sg til å sitte i ro på møtene, og han trives i atmosfhæren på møte, og følger ofte nøye med når predikanten bærer frem budskapet ifra Guds ord. Titt og ofte befinner han seg nå i kne på første benk i ettermøte der han søker forbønn. Fortsatt har noen av barna ett stykke igjen før vi kan si att de oppfører seg som ”perfekte” møtebesøkende, og enkelte kan nok føle det litt forstyrende når foreldre må snakke til, og løpe etter barna sine midt under møte.

La oss ikke gi disse foreldre større byrde ved å Kritisere barna, å holde dem frem som ett forstyrrende moment under møte ! Vi taler her om mennesker i starten av sitt liv, med blanke ark, som skal vokkse opp i en Antikristelig tid, og møte Satanisk påvirkning i skole, arbeidsplass, blandt venner m.m. Da er det livsnødvendig og avgjørende hva ballast de får med seg. At de kan få Gudommelig lærdom som en motvekt imot verdens lærdom og vilfarelse. Som skriten sier: Lær den unge den vei han skal vandre, så viker han ikke fra den når han blir gammel. Videre at barna i ett tidlig stdium kan bli ført inn i ooplevelser med Gud, som gir dem indre overbevisning om at jeg vet hvem jeg tror på; Min Jesus lever.

Men her kan vi ødelegge mye hvis ikke barna får sin rettmessige plass midt i Guds Menighet. Ikke bare de barn som tilfredsstiller oss gammel troendes mal på perfekte møtebarn som sitter som ei snor på stol radene. Men at vi, enten det er Åndelige barn fordi de er nyfrelste, eller om det er barn p.g.a i legemet godtar og tollererer att barna gir utrykk for at de er barn. En av våre eldre veiledere og bibel lærere sa det så fint for noen år tilbake: Vi må alltid ha rom for ei ”sandkasse” i Guds forsamling. Det må være rom for ungeskrik i Guds Menighet. Vi skal også være en familie med alt det innebærer av forsjeller oss imellom. Selvfølgelig alt underlagt ordets autoritet og fostring. Men du blir ikke 30år på en dag. Att vi også på dete området kan få oppleve sannheten i at der Guds Ånd er, er det frihet. Lovet være Gud og Lammet ! Ikke frihet til leilighet for kjødet og synden, men til Åndelig spontanitet, samt tolleranse for barn som er anerledes en oss selv. Godta også de barna som synes og høres litt vel mye under møtet.

Vi skal huske at barn er forskjellig. Gud skaper ikke roboter og kopier. Det som er naturlig for ett barn, f.eks. Å sitte mye i ro, det kan et annet barn bruke lang tid på å tilegne seg vanen. Ja det kan faktisk opplevs som overgrep hos enkelte barn å bli tvunget til å sitte på ”ei snor” hele møtet igjennom. Akkurat som enkelte kan føle det slik til tider i skolesituajonen. Menigheten skal være ett fristed i så måte hvor Herren får tid til å bearbeide hvert enkelt individ i det tempo som han ser at den enkelte trenger. Derfor har jeg ikke tro på å bruke en dømmende pekefingeren på enkelt mennesker, men vi må ha en klar forkynnelse som med nidkjærhet forkynner hele Guds råd til frelse og alt Herrens Ord. Samtidig som vi overlater til Den Hellige Ånd å bearbeide sjelene enten de er 8 eller 80 år. Alle er vi like dyrebare i Herrens øyne. Han som skapte oss i sitt bilde til orginaler i Guds rike.

Noen skapte han som stille og beskjedne barn, andre høylytte og pratsomme. Noen rolige, andre fulle av liv, og spillopper, som det ville være fullstendig galt og enog skadelig å tvinge til å være i ro hele tiden. Jeg kan huske fra min egen barndom hvor vilter jeg var, og nesten umulig å holde i ro på møtene. Mine foreldre måtte til og med binde meg fast på sevne da jeg var 5år så jeg ikke skulle bli borte for dem. De fleste la nok merke til meg, og hørte hvor jeg var. Men jeg fikk likevell være med på Vekkelses møtene, Bibeltimene, og Bønnemøtene. Når jeg 11år gammel fikk min første frelsesopplevelse, gikk dåpens vei som 12åring, og ble Åndsdøpt 13 år Gammel, og på trots av flere år i forvillelse og frafall så kom jeg tilbake til Gud, og fikk ett Gudommelig kall til å forkynne Guds ord, så var de opplevelser, og den grovbunnen for Herren en frukt serlig av det som ble sådd i mitt barnehjerte i Menigheten da jeg bare var ett barn.

Så HØR ! Du kjempende mor og far som mange ganger har undret på om dere skal slutte å ta med barna på møte fordi de forstyrrer under møtet. Det ble så vanskelig med alle de sinte og nedlatende blikk som spørrende utrykte: Har dere ikke oppragelse på barna deres da ?

Hør budskapet fra han som i Menigheten står over alt og alle. Jesus som er hode for enhver sann Guds Menighet: La de små barn komme til meg ! Dette ble ikke sagt til ufrelste, men det ble sagt av Jesus til de som mente visse barn ikke måtte være så fremtredende, at de måtte holdes litt borte, litt til siden, og på avstand fra det som skjedde.

Så når barna pluttselig kom i sentrum av Jesu opmerksomhet(v13) så truet disiplene dem til å la være å forstyrre Jesus og det samværet de hadde. Mange synes det er greit med barn i møte så lenge de ikke gjør noe vesen av seg. Men vi må ikke godta barna for det de gjør, men for det de er i Kristus. Barna HØRER himelens rike til.

Når voksne kristne mennesker kan utale at Barna forstyrrer og hindrer min møteopplevelse, så burde det være en tale til disse om at de trenger å møte Jesus på ny. For, hvis vi ikke unner disse mine minste å få kjenne Guds kraft, oppleve Jesus, og få den samme fostring som vi selv fikk, ja da utviser vi en ”åndelig” egoisme og kjødelighet, som faktisk kan lede disse barna inn på en vei som fører til en evig fortapelse.

Så HØR neste gang du ser noen barn løpe rundt under møtet, og kanskje glemmer seg bort og blir litt høylydte, så ikke kritiser foreldrene, eller ønsk barna bort eller til siden, men be heller til Jesus for barna, og be for foreldrene at de ikke skal miste motet, og holde barna hjemme fordi de tror at du synes barna deres forstyrrer møte. Takk også Gud for den velsignelse du får være med på, at barna er i Guds hus, der de hører hjemme.

Det er en kjennsgjerning når det gjelder disse ting, at det oftest er dem som ikke har hatt eller ikke lengre har små barn som er mest inntollerang ovenfor barn i møte, heldigvis med gledelige unntak. Her kommer det inn å være prøvet i ting. Du behøver ikke å ha barn for å være prøvet, i dette, men ha det så nært innpå livet at du har fått en forståelse for hvor tungt dette kan være for barna og deres foreldre. Da får vi også mere forståelse når vi ser andre i den samme situasjonen. Som Jesus, han som er prøvet i alt, i likhet med oss, dog uten synd, og derfor kan han komme oss til hjelp.

Men også som småbarnsforeldre må vi vokte oss så vi ikke holder våre egne barn for å være bedre en andre. Vi kjenner ikke til hvordan den enkelte mor og far kanskje sliter for å klare seg i hverdagen, og gi barna sine en riktig ballast i livet.

Jeg minnes en troende søster, som mente seg å være en vellykket mor med bare snille, og høfflige barn som satt snorrett på hvert enste møte hun var på. De gjorde ”aldri” noe galt, ihvertfall ikke i det åpenbare. Når andre sine barn gjorde alle mulige krumspring så gjorde hennes barn bare godt, og det de fikk lov til. Hun følte seg så vellykket som mor at hun begynte å baktale, å kritisere andre sine uskjikkelige og urolige barn. Hun talte høyt om foreldrenes manglende og dårlige barneoppdragelse, og solte seg i glansen av sine utstillingsklare barn på stol raden. Hadde hun ikke fått flere unger så hadde hun nok levd i sin vilfarelse den dag i dag desvere. Mange ting må læres på den hårde måten i livets skole.

For da denne søsteren fikk minstemann forandret hverdagen seg ganske så kraftig. Dette barnet var en energi bombe som aldri var i ro, og som var høyt og lavt, og til og med skadet seg både titt og ofte p.g.a sine mange krumspring. Når ungen var på barnemøter eller vanlige møter så ar det en forstilling for seg selv, og uansett hva hun prøvde så var dette selve egenarten til dette barnet, og hun opplevde at hun ikke rådde med ungen sin. Dette ble en slik alvorlig lærepenge for denne troende søsteren, at hun mått gå til alle de foreldre hun før hadde kritisert, og be om tilgivelse for sin uvitende dårskap, og alt det dumme hun hadde sagt bak deres rygg. Hun hadde ikke hvist hva det ville si å oppdra barn før hun fikk siste mann. Det er alltid enkelt å komme med enkle og skråsikkre teorier om barn basert på egen erfaring, og opplevelse av hva som er bra og normal oppførsel. Men som sagt: Ikke alle barn/mennesker er like, og pris skje Gud for det.

Hvis vi mister orginalene i Guds menighet, så mister vi både en velsignelse og resurs. Pinsevekkelsen ble grunnlagt av orginaler. Så la oss gi rom for at vi er orginale og forsjellige allerede fra barns spena av. Som Pinsevekkelsens grunnlegger T B Barrat sa til noen ”snerpete” fruer som kritiserte Evangelist Emanuel Minos sin turning som 5åring på plattforma etter att han hadde avlagt ett vitnespyrd. Han humret og lo til svar og sa: Han er ett barn. La barna få være barn.

Vi må godta att barna er forskjellig, og så må vi ikke gjøre forsjell på dem i forhold til hvem vi skatter høyest. Som det står i Jak 2, 1: La ikke deres tro på vår Herre Jesus Kristus, være forenet med at dere gjør forsjell på folk. Utgangspunktet for denne formasningen var at dem gjorde forsjell på fattig og rik, på høy og lav(v2-3), idet de gav den ene rike en bedre plass i møte. Denne kjødelige innstilling kan også vi foreldre falle i, idet vi holder våre egne barn for å være bedre en andres ”uoppdragende” barn. Da gjør vi oss skyldig i den samme synd som fariseeren som takket Gud at han var bedre en ”synderen” som sto bak han. Det går an å bli besmittet av en fariseerisk Ånd også i møte med barna.

Vi snakker her ikke om noen bagatell. Jesus sier det så radikalt i Luk 18, 17: Den som ikke tar imot Guds rike som ett lite barn, skal heller aldri komme dit. Sådanne hører Guds rike til lest vi.

Så til deg som irriterer deg over barn i møte: Det kan være at nettop du trenger å bli som det ”irriterende” barnet for å bli frelst !

SÅDANNE HØRER HIMELENS RIKE TIL !

Evangelist og Redaktør Gjermund Kvamme

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

21.05 | 09:59

Et vekker rop som rører ved meg, jeg ser ingenting i 2017 ,håper din røst ennu høres.

...
03.05 | 14:33

Ja, så er det ikke annet enn utfyllelse av Paulus undervisning og Jakobs undervisning..Ingen motsetning...

...
22.07 | 05:03

Må Gud velsigne deg og din familie! Godt å høre et slikt vitnesbyrd!

...
20.02 | 00:10

Hei Gjermund!
Gud velsigne deg. Det var et sterkt vitnesbyrd. Du er en velsignelse i denne siste tid, for om ikke Jesus kommer snart forstår jeg ikke noen ting.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE